Ulrikke Lund

Nå er jeg hjemme fra tidenes opplevelse, India. Jeg har alltid sagt jeg ville reise til India, og er så glad for å ha gjennomført det (og stolt av meg selv og bestevennen min for å reise til en annen verden enn NYC/Paris). Helt siden jeg fikk sjansen til å reise, har jeg gjort det konstant, fordi jeg oppriktig tror at travelling broadens the mind, på tross av min starcrush i Karl Pilkingtons elendighet jorden rundt. Selv i disse tider kan å reise gjøre deg til en bedre person, et mer åpent menneske, og kanskje til og med når du er gammel, en historieforteller?

 

 

 

 

 

 

Å reise er å ha tiltro til mennesker ute i verden du enda ikke har møtt. Nyskjerrighet på gamle byer du enda ikke har sett. For min del har det alltid handlet om å få det puslespillet som er selve jorden til å gå opp. Når jeg vokste opp bærte jeg alltid på en slags følelse av at alt var feil her hjemme i Norge, at vi ikke levde selve livet som det skulle være. Med en gang jeg hadde penger til en flybillett var liksom karusellen i gang, grunnet i stor nyskjerrighet og håp om å se noe ekte.

 

Gjennom bloggen tror jeg den første turen jeg ble tilbydt var å studere med EF hvor jeg ville, og jeg valgte noe så overfladisk som Miami. Men jeg bestemte meg tidlig for å unngå turristatraksjoner, og heller snike meg inn steder der jeg sikkert ikke burde være. Men det er jo der all action skjer! Ikke på toppen av Eiffel tårnet eller inne i the Louvre! Jeg vil se nåtid, ikke fortid. Så hva har jeg egentlig egentlig lært? Kanskje ikke så mye om det tårnet i Paris eller fransk kunsthistorie. Men øynene mine har sett mye, og jeg har ledd og grått på vegne av alt og alle der ute! Miami var først, og ble brukt på Disney world og shopping, blah. Men etter det har jeg tatt på meg New Yorker hatten, og festet en kveld for mye med hasjrøykende champagne drikkende happy go life college tullinger i meatpacking district. Jeg har delt taxi med en som var så full/høy/dopa/syk i hodet at han trodde han var i London, ikke Paris. Jeg har møtt grunnleggeren av en økologisk landsby i India, Sekem, hvor målet er å “restore and maintain the vitality of the soil and food as well as the biodiversity of nature”, og sett at det fungerer å bygge oaser, til og med i ørken. Jeg har sett at klimakvoter faktisk utgjør en stor forskjell. Jeg har datet New Yorkere, Australiere og franskmenn, fordi ingen vil påtvinge deg den lokale hverdagen på samme rare måte. Jeg har fått amerikanske holdninger til dop, old school romance og franske klasseforskjeller slengt rett i trynet. Jeg har kranglet gjennom google translate på grunn av sistnevnte, det anbefales på ingen måte dersom du er interessert i god sunn kommunikasjon! Jeg har gjemt meg i bakhagen i Hamptons når politiet kom etter en kokain overdose (ikke min offc) fordi jeg var så redd for å miste innreiserett til USA.

 

Jeg har sett pokotfolkets barn vente på døden på landsbygden der alle har vendt de ryggen, øynene deres var gamle. Jeg har møtt russiske stereotyper som bare tenkte på sex og silikonpupper. Jeg har møtt gamle ulykkelige menn som har innsett livets verdier en drink for sent. Jeg har tatt haglen fra en tragedie av en voksen mann som skulle skyte den fine kaninen sin når han var full, noe han senere påstod bare var tull. Møtt kvinner som vil danse og dele det lille de har, med oss nordmenn som har så mye. Jeg har sittet i en limo uten noe sted å rømme, der alle jentene til vår nordmenns kleine fortvilelse plutselig satt toppløs. Jeg har danset natten lang på veldedighetsball og følt meg teit fordi absolutt alle andre enn oss hadde kjoler i 100 000 kroners klassen.  Jeg har hatt utallige luncher med vennene mine hjemmefra på Delicatessen i Soho der vi sitter og klager over hvorfor alt er så kjedelig hjemme. Jeg har sett klimaendringene ramme de som absolutt ikke har vært med på å påvirke de. Jeg har tilbrakt fredfulle frokoster i en vakker bakhage i Venezia, og hørt klassisk musikk i verdens fineste italienske katedral. Jeg har hatt så mange fine lesestunder på strender jorden rundt. Jeg har møtt Karl Lagerfeld, det glemmer jeg aldri. Jeg har fått jobbe verden rundt. Jeg har besøkt grunnleggeren av mully childrens family, en mann for god til å være sann, som nå er “far” til over 6000 barn tatt fra Kenyas skitne gater. Hans historie er kanskje den som har påvirket mest, han var en rik forretningsmann som absolutt ikke brydde seg med fattigdommen i landet sitt, før han en dag fikk det rett i fjeset da noen av de stjal bilen hans. Han begynte ta med 1-2-3 barn med hjem, til hans egen families fortvilelse, og nå har han hjulpet tusenvis av barn eksamineres. De går ut som vakre frø i Kenya, og er med på å gjennomrette troen på at den “kenyanske politikk om bestikkelser” kan forandres.

 

 

 

 

Sammen er alle disse opplevelsene utrolig  groteske, klisjefyllte, og gir et snev av dårlig samvittighet på grunn av alle forskjellene. Arrogansen møter ydmykhet, rik møter fattig, idioti møter gammel visdom.

 

Det er bra å utfordret min egen vane med å forhåndsdømme alt herfra og til helvete. Australiere er de beste, for en humor. Og franske damer og deres chic fra de våkner til de legger seg, vil for meg være en evig gåte. Italieneres fantastiske levemåte og manerer, deres verdsettelse for stil. Indernes gode humør og forståelse for alt rundt de. For ikke snakke om opplevelsen av å møte de menneskene som har gitt sitt liv, for å forandre verden til det bedre, de finnes faktisk. Det gir håp. Så denne wanderlust, det handler ikke om Big Ben, shopping, sol og champagne, men syke, rare og fine historier.

 

Jeg har lært at penger er greit å ha dersom du har et overordnet mål, men absolutt ikke gir deg lykke. Jeg har lært at vi er greit heldig som er født i rett del av verden. Jeg har lært at det er bedre å føle alt, enn ingenting. Stereotyper er bekreftet, men overaskelser er også hatt. Paris, Nairobi, London, Milano, Budapest, Edinburgh, Helsinki, Stockholm, København, New York, Miami, Agra, Goa, Sekem, Kairo, Hellas osv. Tanken på at jeg kun har sett  6% av verdens land er OVERVELDENDE.

 

Målet er å finne ut hvordan mennesker lever og hva de kan lære deg, hvordan de takler virkeligheten. Noen vil spille extras, noen vil ha hovedrollene, og på en eller annen måte fungerer kaoset sammen og utgjør en verden av mennesker som er verdt å oppdage.

 

Nå er det tid for en reise hangover. Det vet jeg holder ca. like lenge som; Jeg skal ALDRI drikke igjen! Det tar noen uker så sitter jeg med et Vagaband i hånden og dagdrømmer om neste tur. Verden er liksom den eneste tingen jeg vet som aldri går tom. Men det er også greit å vite med seg selv at man har hatt muligheter, og selv har valgt det livet man har her hjemme rett forran øynene . For Norge er faktisk ikke så ille, after all.

 

-Ikke bry deg med attraksjoner, oppsøk heller en lokal kafe eller et kurs av noe slag. Fokuser på nå og fremtid, heller en fortid, med mindre du er spesiellt interessert.

 

-Vær åpen, snakk med mennesker! Om du har mulighet til å reise med noen lokale, gjør det, spesielt i land der utfordringer kan oppstå. Jeg liker meg egentlig med meg selv og mine, men i India f.eks reiste vi med en utrolig grei kar Ashok, og vi hadde aldri kommet oss noe sted verdt å se, uten han. Første gang jeg gikk og kjøpte noen red bull og cola, uten å sjekke med han, ble han crazy fortvilet fordi jeg ble rundlurt til å betale tredobbelt. For meg hadde det ikke noe å si egentlig, det var bare snakk om 20 kroner, men han likte ikke at jeg ble lurt. Så, åpenhet=enkelhet!

 

-Ikke vær redd for å spørre, en på gaten, en servitør, en butikkmedarbeider. De skjulte skattene finner du ikke på egen hånd. I paris f.eks er det Candelari, 52 Rue De Saintonge, Gå rett gjennom tacoshappa og gjennom den hvite usynlige døren i enden av lokalet, så åpner en spennende kveld med franske drinker og fransk musikk foran deg.

 

-Rome by yourself. Prøv å ikke ta med deg hele Norge når du reiser, la familie og venner være igjen hjemme engang, og se verden på egen hånd. Det tvinger frem en selvstendighet i deg selv, og mange morsomme utfordringer. Obs; kanskje ikke velg Rio De Janeiro på første alenereise, men i byer som Paris skader det absolutt ikke. Det tvinger frem poesien og den kunstneriske siden av deg selv å explore on your own.

 

-Ikke stress unødvendig. Alt du må huske er å ta med deg hotelladressen eller whatever når du går ut om morgen, og gå dit byen tar deg. Det er ikke så farlig å havne på villspor.

 

-Hva vil du med turen? Oppdage noe, lære noe? Stay focused.

 

-Pakk lett. På grunn av at jeg har denne bloggen har jeg alltid med meg en stor koffert, jobbmessig er det bra, men egentlig bare a pain in the ass haha. Du trenger egentlig ikke så mye!! Jo lettere du reiser, jo mer spennende kan ting bli!

 

-Den ultimate reise for en pilegrimsjel  er, camino de santiago. Det er et av mine mål før jeg dør.

 

-Husk at alle er mennesker, så du er aldri alene.

“Don’t get away, stay here we ‘ll sit and talk,
play and listen” says the heart.
but who listens to a whisper anymore? too many responsibilities to avoid and problems to shake off…

“Don’t get away, stay here we ‘ll sit and talk, we ‘ll have fun, like in wonderland” says the heart
but who has fun talking to his heart? I saw the queen of Hearts one time and I changed my mind

“so which place should you go?” asks the cheshire cat “Never-land or Wonderland ?
at one you won’t grow up and meet Peter Pan; no responsibilities to avoid and problems to shake off…

At the other time stops and everyone is mad rabbits and flowers will talk and a madhatter will dance”

so what will you choose dear one? Twinkle, Twinkle, Little Bat, How I wonder what you’re at:
Up above the world you fly Like a tea tray in the sky……