Put the pieces back together my way.
En setning jeg på en måte ville tatovert på underarmen som en reminder, min skrekksetning, av aesop rock. All I ever wanted sier den, men det skjedde aldri. Det er noe med hvordan mennesker lever som fascinerer meg, skremmer meg. Alle de forskjellige eksistensene, de små verdene folk skaper, i hver by, hvert nabolag, hvert hus, og hver leilighet, for å ikke snakke om, med hverandre. Filmen Groundhog day med Bill Murray er ofte i tankene mine (om du mot all sannsynlighet ikke har sett den ER det krise, den er nemlig en evig klassiker). “Phil Connors er en egosentrisk TV-værmann, som under et oppdrag han sterkt misliker hvor han dekker den årlige «Groundhog Day» 2. februar i Punxsutawney, oppdager han han gjenopplever den samme dagen om igjen og om igjen. Etter først å utnytte dette fenomenet til fordel for sin egen vellyst, begynner han etterhvert å eksaminere sitt eget liv og prioriteringer”.
Tenk deg om. Om du hadde en dag du viste stod på repeat i 10-12- kanskje 200 dager, der alt ville vært glemt i morgen. Hva hadde skjedd da? Om du er ærlig med deg selv vet du at mest sannsynlig ville du gjort noen helt råe ting, fine ting, skamfulle ting, absurde ting, ting du aldri i ditt villeste liv ville gjort, fordi det ikke hadde noe å si, for noen. Ingen ville husket det, det ville ikke vært noen konsekvenser, ingen ville brydd seg. Det er interessant det med hvor mye å være menneske, har å gjøre med å være et flokkdyr. Hva synes de andre menneskene om det her? Hvor mye gjør vi for de andre, for de rundt oss, fremfor oss selv? Dette er jo ikke huleboertid, ingen kommer til å outcaste oss, så hvorfor er det, at vi likevel, så ofte velger å sensurere oss selv der det teller mest? Med han irriterende bedreviteren, foreldre, den slemme venninnen eller kanskje med personen du tror du er ditt livs kjærlighet?
Boken Veronika vil dø sier mye om dette med å “bli seg selv” i et samfunn blant så mange mennesker. Å være et menneske med valgmuligheter, men fortsatt uten mening. Paulo Coelhos Veronika er ung, pen og lever et tilsynelatende trygt liv, men hun har bestemt seg; hun vil ikke leve her mer. Hun tar en overdose av sovepiller, i håp om at de vil ta livet av henne. I stedet, ender hun bare på sykehuset, der hun får beskjed om at hun bare har 5 dager igjen å leve, og hun blir innlagt på sinnsykehus. Det er da ting blir spennende- Når Veronika får slått fast, at hun faktisk skal DØ. Resten av handlingen foregår på et galehus, og hva har det vel å si hva man fyller dagene med, når man uansett er borte fra denne verden om noen dager, sant? Vendingen er uforventet, og dette har blitt en av bøkene som har inspirert meg mest opp i gjennom årene.
Musikken i traileren gjør det verdt å se den, Come undone, Greg Laswell<3
Å være et fritt menneske er det mest nødvendige for å oppleve lykke, men å være fri er også det vanskeligste av alt. Det er som mennesker har et slags tomrom inne i seg, som vi fyller, med litteratur, musikk, filmer, kunst, reiser som skal gi mening, andre mennesker, søken etter den store kjærligheten. Vi er alltid på jakt etter noe, uten å helt vite hva. For sitter vi stille, hva sitter vi da igjen med, bare oss selv?
Jeg tror at den følelsen man kan få av å være bare 20, 22, eller 34 og allerede ha rundet livet, den er alltid en illusjon du har skapt selv. Å være seg selv handler ikke om å være den rareste, den villeste, den flinkeste eller mest utagerende, det handler bare om de små tingene.. De tingene du virkelig vil, men aldri før ville gjort. “I wasnt myself last night, or maybe I really was”.
