Her kommer jeg med anbefalingene mine, i håp om å påtvinge noen uskyldige lesere litt sjelegransking i de sene timer. Denne visuelle dokumentaren av Jennifer Baichwal tar utgangspunkt i Kina, om globalisering, konsumering, og resirkulering av alt vårt elektroniske avfall. Det hørtes litt heavy ut, jeg vet, men det er mange  styggfine synsinntrykk som er verdt å få med seg, for å få et HELT annet persepektiv.

 

I den hensikt å skape et mer menneskelig samfunn, advarte sosialfilosofen Erich Fromm allerede tidlig på 1900-tallet om et samfunn der maksimal produksjon og konsumpsjon er blitt livets mening. I 2006 ble denne dokumentaren sluppet, og her sitter jeg, i 2013, og er den første til å innrømme at Iphonen praktisk talt er blitt min tredje hånd. Jeg fikk akkurat en snap fra ei venninne på shopping nede i byen, Fredrik på vei til Oslo, og Emijo som sitter på Hamar og leser for harde livet. Hvordan ellers kan jeg rekke være med alle, uten å egentlig være det. Jeg ville mest sannsynlig gått på brennende lava enn å gi opp macbooken og alle andre gadgets som får hverdagen til å gå rundt. Og det er akkurat derfor jeg finner dette så interessant, på grunn av mixen av min egen dobbelmoral, og den dårlige magefølelsen. Når jeg er så avhengig av all teknologien nå, hvordan blir det 10 eller 20 år frem i tid? Hvor ille blir konsekvensene egentlig? “Vi vil ikke nødvendigvis gi opp det vi har, men vi innser at vi er med på å skape problemer som stikker dypt.” Å være menneske idag kan noen ganger virke som en eneste stor moralsk floke, men jeg tenker, smarte jenter tar seg i alle fall tid til å løfte noen lokk på veien så man vet hva som foregår? Manufactured landscapes retter ikke noen form for pekefinger, men lar deg heller gjøre opp ditt egne moralske regnestykke på dilemmaet vi står over. Liker!

 

Nå er jeg hjemme fra tidenes opplevelse, India. Jeg har alltid sagt jeg ville reise til India, og er så glad for å ha gjennomført det (og stolt av meg selv og bestevennen min for å reise til en annen verden enn NYC/Paris). Helt siden jeg fikk sjansen til å reise, har jeg gjort det konstant, fordi jeg oppriktig tror at travelling broadens the mind, på tross av min starcrush i Karl Pilkingtons elendighet jorden rundt. Selv i disse tider kan å reise gjøre deg til en bedre person, et mer åpent menneske, og kanskje til og med når du er gammel, en historieforteller?

 

 

 

 

 

 

Å reise er å ha tiltro til mennesker ute i verden du enda ikke har møtt. Nyskjerrighet på gamle byer du enda ikke har sett. For min del har det alltid handlet om å få det puslespillet som er selve jorden til å gå opp. Når jeg vokste opp bærte jeg alltid på en slags følelse av at alt var feil her hjemme i Norge, at vi ikke levde selve livet som det skulle være. Med en gang jeg hadde penger til en flybillett var liksom karusellen i gang, grunnet i stor nyskjerrighet og håp om å se noe ekte.

 

Gjennom bloggen tror jeg den første turen jeg ble tilbydt var å studere med EF hvor jeg ville, og jeg valgte noe så overfladisk som Miami. Men jeg bestemte meg tidlig for å unngå turristatraksjoner, og heller snike meg inn steder der jeg sikkert ikke burde være. Men det er jo der all action skjer! Ikke på toppen av Eiffel tårnet eller inne i the Louvre! Jeg vil se nåtid, ikke fortid. Så hva har jeg egentlig egentlig lært? Kanskje ikke så mye om det tårnet i Paris eller fransk kunsthistorie. Men øynene mine har sett mye, og jeg har ledd og grått på vegne av alt og alle der ute! Miami var først, og ble brukt på Disney world og shopping, blah. Men etter det har jeg tatt på meg New Yorker hatten, og festet en kveld for mye med hasjrøykende champagne drikkende happy go life college tullinger i meatpacking district. Jeg har delt taxi med en som var så full/høy/dopa/syk i hodet at han trodde han var i London, ikke Paris. Jeg har møtt grunnleggeren av en økologisk landsby i India, Sekem, hvor målet er å “restore and maintain the vitality of the soil and food as well as the biodiversity of nature”, og sett at det fungerer å bygge oaser, til og med i ørken. Jeg har sett at klimakvoter faktisk utgjør en stor forskjell. Jeg har datet New Yorkere, Australiere og franskmenn, fordi ingen vil påtvinge deg den lokale hverdagen på samme rare måte. Jeg har fått amerikanske holdninger til dop, old school romance og franske klasseforskjeller slengt rett i trynet. Jeg har kranglet gjennom google translate på grunn av sistnevnte, det anbefales på ingen måte dersom du er interessert i god sunn kommunikasjon! Jeg har gjemt meg i bakhagen i Hamptons når politiet kom etter en kokain overdose (ikke min offc) fordi jeg var så redd for å miste innreiserett til USA.

 

Jeg har sett pokotfolkets barn vente på døden på landsbygden der alle har vendt de ryggen, øynene deres var gamle. Jeg har møtt russiske stereotyper som bare tenkte på sex og silikonpupper. Jeg har møtt gamle ulykkelige menn som har innsett livets verdier en drink for sent. Jeg har tatt haglen fra en tragedie av en voksen mann som skulle skyte den fine kaninen sin når han var full, noe han senere påstod bare var tull. Møtt kvinner som vil danse og dele det lille de har, med oss nordmenn som har så mye. Jeg har sittet i en limo uten noe sted å rømme, der alle jentene til vår nordmenns kleine fortvilelse plutselig satt toppløs. Jeg har danset natten lang på veldedighetsball og følt meg teit fordi absolutt alle andre enn oss hadde kjoler i 100 000 kroners klassen.  Jeg har hatt utallige luncher med vennene mine hjemmefra på Delicatessen i Soho der vi sitter og klager over hvorfor alt er så kjedelig hjemme. Jeg har sett klimaendringene ramme de som absolutt ikke har vært med på å påvirke de. Jeg har tilbrakt fredfulle frokoster i en vakker bakhage i Venezia, og hørt klassisk musikk i verdens fineste italienske katedral. Jeg har hatt så mange fine lesestunder på strender jorden rundt. Jeg har møtt Karl Lagerfeld, det glemmer jeg aldri. Jeg har fått jobbe verden rundt. Jeg har besøkt grunnleggeren av mully childrens family, en mann for god til å være sann, som nå er “far” til over 6000 barn tatt fra Kenyas skitne gater. Hans historie er kanskje den som har påvirket mest, han var en rik forretningsmann som absolutt ikke brydde seg med fattigdommen i landet sitt, før han en dag fikk det rett i fjeset da noen av de stjal bilen hans. Han begynte ta med 1-2-3 barn med hjem, til hans egen families fortvilelse, og nå har han hjulpet tusenvis av barn eksamineres. De går ut som vakre frø i Kenya, og er med på å gjennomrette troen på at den “kenyanske politikk om bestikkelser” kan forandres.

 

 

 

 

Sammen er alle disse opplevelsene utrolig  groteske, klisjefyllte, og gir et snev av dårlig samvittighet på grunn av alle forskjellene. Arrogansen møter ydmykhet, rik møter fattig, idioti møter gammel visdom.

 

Det er bra å utfordret min egen vane med å forhåndsdømme alt herfra og til helvete. Australiere er de beste, for en humor. Og franske damer og deres chic fra de våkner til de legger seg, vil for meg være en evig gåte. Italieneres fantastiske levemåte og manerer, deres verdsettelse for stil. Indernes gode humør og forståelse for alt rundt de. For ikke snakke om opplevelsen av å møte de menneskene som har gitt sitt liv, for å forandre verden til det bedre, de finnes faktisk. Det gir håp. Så denne wanderlust, det handler ikke om Big Ben, shopping, sol og champagne, men syke, rare og fine historier.

 

Jeg har lært at penger er greit å ha dersom du har et overordnet mål, men absolutt ikke gir deg lykke. Jeg har lært at vi er greit heldig som er født i rett del av verden. Jeg har lært at det er bedre å føle alt, enn ingenting. Stereotyper er bekreftet, men overaskelser er også hatt. Paris, Nairobi, London, Milano, Budapest, Edinburgh, Helsinki, Stockholm, København, New York, Miami, Agra, Goa, Sekem, Kairo, Hellas osv. Tanken på at jeg kun har sett  6% av verdens land er OVERVELDENDE.

 

Målet er å finne ut hvordan mennesker lever og hva de kan lære deg, hvordan de takler virkeligheten. Noen vil spille extras, noen vil ha hovedrollene, og på en eller annen måte fungerer kaoset sammen og utgjør en verden av mennesker som er verdt å oppdage.

 

Nå er det tid for en reise hangover. Det vet jeg holder ca. like lenge som; Jeg skal ALDRI drikke igjen! Det tar noen uker så sitter jeg med et Vagaband i hånden og dagdrømmer om neste tur. Verden er liksom den eneste tingen jeg vet som aldri går tom. Men det er også greit å vite med seg selv at man har hatt muligheter, og selv har valgt det livet man har her hjemme rett forran øynene . For Norge er faktisk ikke så ille, after all.

 

-Ikke bry deg med attraksjoner, oppsøk heller en lokal kafe eller et kurs av noe slag. Fokuser på nå og fremtid, heller en fortid, med mindre du er spesiellt interessert.

 

-Vær åpen, snakk med mennesker! Om du har mulighet til å reise med noen lokale, gjør det, spesielt i land der utfordringer kan oppstå. Jeg liker meg egentlig med meg selv og mine, men i India f.eks reiste vi med en utrolig grei kar Ashok, og vi hadde aldri kommet oss noe sted verdt å se, uten han. Første gang jeg gikk og kjøpte noen red bull og cola, uten å sjekke med han, ble han crazy fortvilet fordi jeg ble rundlurt til å betale tredobbelt. For meg hadde det ikke noe å si egentlig, det var bare snakk om 20 kroner, men han likte ikke at jeg ble lurt. Så, åpenhet=enkelhet!

 

-Ikke vær redd for å spørre, en på gaten, en servitør, en butikkmedarbeider. De skjulte skattene finner du ikke på egen hånd. I paris f.eks er det Candelari, 52 Rue De Saintonge, Gå rett gjennom tacoshappa og gjennom den hvite usynlige døren i enden av lokalet, så åpner en spennende kveld med franske drinker og fransk musikk foran deg.

 

-Rome by yourself. Prøv å ikke ta med deg hele Norge når du reiser, la familie og venner være igjen hjemme engang, og se verden på egen hånd. Det tvinger frem en selvstendighet i deg selv, og mange morsomme utfordringer. Obs; kanskje ikke velg Rio De Janeiro på første alenereise, men i byer som Paris skader det absolutt ikke. Det tvinger frem poesien og den kunstneriske siden av deg selv å explore on your own.

 

-Ikke stress unødvendig. Alt du må huske er å ta med deg hotelladressen eller whatever når du går ut om morgen, og gå dit byen tar deg. Det er ikke så farlig å havne på villspor.

 

-Hva vil du med turen? Oppdage noe, lære noe? Stay focused.

 

-Pakk lett. På grunn av at jeg har denne bloggen har jeg alltid med meg en stor koffert, jobbmessig er det bra, men egentlig bare a pain in the ass haha. Du trenger egentlig ikke så mye!! Jo lettere du reiser, jo mer spennende kan ting bli!

 

-Den ultimate reise for en pilegrimsjel  er, camino de santiago. Det er et av mine mål før jeg dør.

 

-Husk at alle er mennesker, så du er aldri alene.

“Don’t get away, stay here we ‘ll sit and talk,
play and listen” says the heart.
but who listens to a whisper anymore? too many responsibilities to avoid and problems to shake off…

“Don’t get away, stay here we ‘ll sit and talk, we ‘ll have fun, like in wonderland” says the heart
but who has fun talking to his heart? I saw the queen of Hearts one time and I changed my mind

“so which place should you go?” asks the cheshire cat “Never-land or Wonderland ?
at one you won’t grow up and meet Peter Pan; no responsibilities to avoid and problems to shake off…

At the other time stops and everyone is mad rabbits and flowers will talk and a madhatter will dance”

so what will you choose dear one? Twinkle, Twinkle, Little Bat, How I wonder what you’re at:
Up above the world you fly Like a tea tray in the sky……

 

Nå skal vi forsøke igjen, å være voksen, å være en enhet. Hyller fylles opp og felles middager blir kokkelert, kyss blir utdelt og netter blir brukt i omfavnelse i god tro. Morgener der jeg blir vant til tripp trapp fra flotte sko før du forsvinner ut i verden for dagen. Jeg glemmer aldri første gang øynene mine falt på deg for 6 år siden, og selv om du ikke ytret et ord til meg, eller engang ofret meg et blikk, så mer ut som du hatet meg faktisk, gikk jeg rett hjem og gjorde det slutt med kjæresten min. Jeg hadde en gammel ulykkelig bitter sjel, men når jeg så deg ble jeg ung igjen. Håpefull om et helt annet liv. Håpefull om en kjærlighet jeg ikke fortjente. Håp om å høre hjemme et sted. Kanskje det var meg som kunne se inn i fremtiden, eller kanskje det var helt tilfeldig, men plutselig snakket du til meg. Plutselig kysset du meg og pønsket ut lure planer for oss, og jeg tok på meg mitt dummeste smil og lot meg lure. Du ga meg en hånd når jeg hadde ingen, og for det skylder jeg deg alt jeg har.

 

Men det går ikke lang tid før vi må lære at vi er så ung og alt er like uforenelig som det alltid har vært, på et håpløst sted. Vi har opplevd så mye, at vi liksom er skitnet til så alt vi prøver på bare blir mer møkkete, og vi sitter der forvirret over at all innsats ikke fører hen. Vi elsker forbi hverandre, men vi elsker likevel, og noen spør hvorfor vi vil leve så ulykkelige. Og bare vi vet. Men nå skal vi lære at tyveårene, de er til for å gå feil, og ting blir ikke alltid som man planlegger.

 

Jeg sammenligner deg med noen jeg kjenner som var litt snillere, mer omtenksom, vennlige skygger fra fortiden, og lurer på om jeg har gjort feil. Du sammenligner meg på samme måte, og vi er ikke lengre hva hverandre trenger. Vi ødelegger, river hverandre i fillebiter, men finner ingen ro uten hverandre. Hva gjør man når man når man ikke kan gi slipp på noe som ødelegger alt godt inni deg? Man lar det gå.

Jeg våkner en dag av at solen kikker inn, og akkurat når jeg blir giret over å stå opp kommer jeg på at vi ikke er sammen og du bor ikke her med meg mer.  Jeg tenker at øynene mine er så vant til å se deg i dine morgenritualer. At din kroppstemperatur alltid var 700 grader høyere enn min og at denne leiligheten er kald uten deg. At jeg må lage min egen te. At du aldri kommer til å gå inn døren mer. At vi ikke har noe tau som holder oss fast mer, ingen usynlig linje. At det aldri kommer til å være våre barn der ute i verden. At jeg må legge noe nytt der familiealbumet lå, fordi de er kun din familie nå. Alle vi har gitt falske løfter til selv om vi visste at det bare var oss. At vi så ikke var den happy ending storyen vi trodde vi var. At jeg må viske ut alle kjærlighetsærklæringene på veggene, alle A+U´er overalt, og lurer på hvorfor alle jeg noengang har elsket begynner på A. Vi er to åndelige kropper som liksom danset oss gjennom 6 unge år sammen. Jeg kommer på at der er ikke flere sjanser for sånne som oss. Vi visste begge at dette var siste gang, og vi smilte til hverandre, vi lo nesten, når vi en morgen vi skulle på kunstmuset, heller falt inn i vårt endestopp og ristet hender på å gjøre det slutt, vel viten om at vi alltid kom til å være elsket av hverandre. Lykkelig for å sette hverandre fri, men med en bitter sidesmak over alle de ensomme nettene man vet kommer.

 

Det letteste i verden nå er å være en kynisk jævel. Har jeg ikke rett til det? Har jeg ikke lært nok lekser , opplevd nok, prøvd nok, til å heve skuldre over alt nå? Ta en birolle i mitt eget liv, eller bare gi det opp all together. Uten at noen vet noe sier vennene mine, “Det er liksom deg og A, det er bare sånn det er”. Jeg er ok, og så kommer jeg på hva som har skjedd og at ting bare ikke er som de er mer. Ting er noe helt annet noe nå.  Noe man bare må venne seg til enten man vil eller ikke. Jeg tenker på oss små mennesker, og alle våre verdener vi tror er så viktig, og tankene mine går med en gang mot Kafka «Den sanne vei går over en line som ikke er strukket i høyden, men bare såvidt over bakken. Den synes ment til å snuble i, snarere enn å gå på.»
«Fra og med et visst punkt er det ingen vei tilbake. Dette punktet må nås.»

 

Der er bare så rart, noe i luften jeg ikke forstår, følelsen av å ha påbegynt et spill som aldri aldri aldri vil krysse målstråken.

 

 

I dag skulle jeg egentlig på tv2 og snakke om bloggsuksess og at bloggen feirer 10 år i norge. På møter i Oslo, på intervjuer, middager, på besøk til Only og plukke ut en hel garderobe og planlegge turen til Berlin jeg vant i Vixen awards. Jeg krevde aldri turen til Paris jeg vant sist år, og ting har med det å gjenta seg.  I år var jeg jo ikke engang på prisutdelingen, selv om dere hadde vært så snille mot ei lita bloggejente og nominert meg til det meste. Det er lite jeg er så malplassert på som sånne champagnefester, der klisjene kommer til live og det blitzes til busta fyker. Det lærte jeg av en flink skuespiller jeg en gang kjente, det er ikke noe vits å talk that talk, walk that stupid walk, når man innerst inne hater det. Så det ble pris feiret på ekte lonervis, alene på et hotelrom i NYC.

 

Det er en vanskelig følelse å ikke lengre ville stå opp, å ikke greie gjennomføre ting man vet er bra og stort i andres øyne, som f.eks å sitte på tv og snakke om hvor “suksessfull” denne bloggreisen har vært for meg. Dette er kanskje en suksess i andres øyne, men det er mye angst og den type dritt bak, som gjør at jeg kanskje har en annen approach enn mange andre. Gjør det meg spesielt lykkelig? Nja. Men det er stadig vekk noe som ligger og olmer som jeg så gjerne vil formidle.

Det er en ekkel mistanke å føle at man alltid kommer til å gjøre det vanskelig for seg selv ved å sette seg mot verden. Å føle seg frustrert på vegne av “de andre”, markedet, hvorfor ser ikke de det jeg ser, hvorfor er jeg den eneste som tenker dette her, hvorfor selger kun de tåpelige ideene, er jeg den eneste som setter kritisk spørsmålstegn med alt, er dette noe jeg kan stå for da? Det er mye i denne bransjen jeg elsker og er takknemlig for, der er stor aksept for mangfold og nye ting, mye spennende muligheter, men det er også så mye som fremstår som uviktig fjas for meg.

 

«Her vet jeg at skulle jeg følt noe, men det gjør jeg ikke, så jeg får vel bare late som, så folk ikke tror jeg har total mangel på grunnleggende sjeleliv». I dag var en av de dagene hvor jeg ikke greide late som. Jeg tror det er det som gjør folk flink i denne bransjen, balansen mellom det mørke og det lyse. Kontrastene skaper dybde og noe mer komplekst som man ikke skal ignorere, heller eie og svøpe seg i, så man en dag kan gå ut og gjøre noe spennende med denne nye livserfaringen. Men det er vondt de dagene man føler man har brukt opp alle ordene. Du vet det vil flomme over igjen, om noen dager eller uker, men alt i mellomtiden er så uholdelig stille.

I could say caps, hats and beanies are trending for fall,

but I really just like the feeling that comes with having something on the top of my head. Fashion is so stupid sometimes. Every season I hope trends die, because the industry and it`s leaders need a new and more original language to talk to their audience. I mean, who cares what they say now a days? I`m not going to throw away cool stuff because it´s “over” and buy new stuff because it`s “cool”.

Trends, easy fill up for magazines, that stops them from creating new and bold content.

Look at this fall for example, it is so many trends being dictated, nobody can really follow up on it. Army, leather, brocade, baroque, lace, knits, all white, patterns, flowers. Before I was into it, now I have either fallen off the cool waggon or I am just over it all.

I am not saying this as a blogger, but a regular consumer, one of many looking for something new and fresh. This summer I got an offer to be head fashion editor in a Oslo magazine, first I was like.. Cool! Excited about this offer! BUT In the back of my mind I knew it could never work, the magazine was way to commercial, and I would end up hating my work, and eventually, my life. I rarely bother to go all these events I get invites to, because it makes me even more depressed then I already am, to go somewhere all excited, and then it is like hearing people talk about air.  And I can not stand doing interviews (not that anyone is lining up haha), mainly because I am shy, but they always ask me for trend tips and what is cool these days. If I get media space, that is not what I want to use it for!

I want to read into the fashion industry, and be suprised like when I look at modern art, or even architecture!

In this world, I think fashion bloggers have an advantage, because most of us are keeping it a bit personal and a lot more real. Most of us dont have 2 meter legs to flaunt, a budget on a zillion dollar, or a perfect little face. But most of us never dictate your fashion fall. It is all about personality, and being your own style master. Might not be just as flattering, but way cooler! Think about the opposite sex for a minute, is there anything hotter than a guy rocking his own look?

The Majority of fashion magazines talk to the readers like they are regina george on a mean bender, with the attention of insecure high school students. Why? The writer and keeping it real poet Tuli Kupferberg once said “When patterns are broken, new worlds emerge”. That would not make him  (or people like him) great editor in chiefs, but it would probably bring much needed bazinga to the magazine stands.

Can you spot me? By Tokyobanhbao.com

Karen-Elise Denlillemotespire.com

Hver gang jeg får en tegning i innboksen begynner jeg nesten å grine, det er så gøy! Så mange jenter der ute med mad sketching skills, dere er så heldige. Rart å være portrettet, men utrolig stas og. Takk takk!

I want to cry or scream really really loud every time I get a sketch in my inbox, it`s so much fun and such a suprise! So many girls out there with mad skills, you`re so lucky. Weird to be the portrait, but super fun as well, thanks thanks thank!

]]> http://ulrikkelund.com/2012/10/09/its-me/feed/ 11 http://ulrikkelund.com/2012/08/14/daisy-jewellery-for-breast-cancer/ http://ulrikkelund.com/2012/08/14/daisy-jewellery-for-breast-cancer/#comments Tue, 14 Aug 2012 06:54:57 +0000 Ulrikke http://ulrikkelund.com/?p=42698

Jeg er ikke noe smykkejente, aldri vært og vil aldri bli, men jeg har to armbånd jeg bytter på, Efva Attling sitt Peace armbånd, og dette fra Daisy. Armbåndene kommer i sølv, gull og hvitt gull, og er rett og slett nydelige. Viktigst av alt så støtter de kampen mot brystkreft, så dette er virkelig statement jewelry der du støtter en god sak!

Du finner de her (med rabattkoden Norge10 får du 10% avslag på ditt første kjøp!)

Im not really a jewelry girl, but I always switch between my Efva Attling peace bracelet and this pretty thing from Daisy. They come in gold, silver and white gold and support the good cause of fight against breast cancer. Loves it! Find them here

Når du kommer inn døren min er det første som møter deg ca. 100 par sko fra merker som Jeffrey Campbell, Acne og Asos. Når du kommer inn i stuen er den FULL av klesstativer, bare det ene stativet har en verdi på over 100 000 kroner, og det er bare jakker. Jeg har så mye klær at jeg kunne gått med et nytt antrekk hver dag i et helt år! Tenk på det! Vennene mine kommer stadig innom og låner klær, og jeg har alltid en ny kjole for hånd dersom vi skal ut.

På badet er det så mye produkter at de kunne forsynt Patrick Bateman i omkring hundre år. Ole Henriksen, Dermalogica, Dior, Elixir, Batiste, Kms, Loreal, Shuuemura, Joico, Gillette, Chanel, Make up store, Prada…

Sånn er hele leiligheten min blitt. Hele livet mitt. Og jeg er 22. Selvsagt, jeg er 22 og blogger, så det har halvparten av skylden i og med at merker alltid vil sende meg klær. Men det er en skyld, et ansvar og noe jeg ikke har det så bra med. Klær er litt som kaniner, det hoper seg så altfor fort opp, og før du vet ordet av det bruker du ca en tyvendedel av alt du eier. I tiden vi lever i, der individualitet seirer over trender og miljø over forbruk føles det meste av det bare tyngdende og har gjort det en god stund nå.

Orienteringsevnen min i forhold til verdier har vært ganske elendig så jeg bestemte meg for å  begynne ordne opp. Ta kontroll. Her om dagen hadde jeg oppryddning i garderobe og kosmetikkbeholdningen, og ble rett og slett ganske flau over meg selv. Dusin forskjellige hudpleieserier, ansiktsmasker, hundrevis av neglelakker og øyenskygger og kremer til enhver kroppsdel. Det er bare for dumt. Produkter som uansett hvor mye jeg bruker, ikke kommer til å utgjøre noe stor forskjell på utseendet mitt. Om jeg må anslå verdi, kanskje 40 000 kr? Jeg ga bort alt til vennene mine. Men dette er bare en liten del av alt, i tillegg kommer klær, sko, vesker, for ikke snakke om møbler, innredning og kjøkkenting. Alt en del av de forskjellige livene jeg har levd så langt. Alt kunne jo vært på en sparekonto! Galskap!  Det meste er ting jeg har dratt med meg fra jeg var 19, 20, men likevel..

Det er bare det at… Alt annet i livet kan jo være så vanskelig, men klær, det er bare kreativt og gøy! Men var jeg 17 skulle jeg gjerne vist at stil faktisk kommer innenfra. I verdigheten, selvsikkerheten, moralen og livssynet du bærer. En person med et månedsbudsjett på 500 kr, kan like gjerne ha bedre stil en den med 50 000 kroner budsjettet. Bare ta Kate Moss eller Åse Klevelan, damene ville hatt stil UANSETT HVA! Det ligger i deres selvtillit. Selvtillit får man av å handle rett og ha det greit med seg selv. Mote er så mye mer komplisert og dypt enn mange skal ha det til.

Når jeg kjøper en chanel veske kjøper jeg på en måte aksjer inn i et slags globalt fellesskap. Et felleskap med forståelse for kvalitet.

 

 

 

Og joda, vi er en slags subkultur når vi sitter på kafeer og inn i mellom samtaler kommenterer på vesker, armbånd, kolleksjoner og designere. En kreativ subkultur jeg trives i, som har lært meg at å kjøpe en jakke til 6000 og en veske til 10 000 nesten alltid lønner seg og at impulskjøp fra steder som H&M og bik bok er sjelden noen god ide. Kost per bruk er så mye lavere når du sparer til ting du elsker, og får et forhold til. Jeg ville absolutt heller hatt et skap med 5 Valentino kjoler enn 500 bik bok kjole!

Alt jeg tar på meg er en slags reaksjon, en hyllest, eller protest, mot noe som er eller har vært. Det handler om hva jeg vil at dagen idag skal være. I forhold til i går. “Kroppen blir i stadig større utsterkning det sentrale for identitetsdannelse, og klærne er en umiddelbar fortsettelse av kroppen. Klær står kroppen nærmest” .Lars FR. H. Svendsen

 

Jeg vet at jeg tidligere i mitt liv har sittet et sted og grått og hatt det jævlig, og vært et helt annet menneskebarn. Så det er klart jeg var full av prinsessedrømmer når jeg flyttet ut. At jeg ville at livet skulle være motsatt av det helvete jeg hadde fortrengt. Mote for meg har alltid hatt funksjonen av løfter om en bedre morgendag, det bærer håp.  Det har påvirket meg i den forstand at hver gang jeg kjøper noe av verdi kan jeg ikke unngå tenke “Dette er kult”.  En følelse av at man beveger seg mot noe.

I mellomtiden twitrer og kommenterer dere ivrig om at dere vil leve mitt liv, gå i mine sko en dag, at livet ikke kunne blitt bedre enn om dere hadde “Ulrikke Lunds Garderobe”. Da føler jeg meg litt rar. Jeg skjønner det bare handler om klær. Men livet mitt med familie og vennegjeng er så mye mer krevende og utfordrende en det hobbyen min utrykker! Det var en tid jeg trodde at money really could buy it all, men jo mer jeg har fått, jo mer skuffet blir man på en måte. Fordi du oppdager at uansett hvilket merke eller produkt du kjøper blir du aldri det problemfri strålende imaget et merke selger. Uansett hvor mange handleposer du tar med hjem, kommer du fortsatt til å bære den samme bagasjen, og møte de samme vanskelige utfordringene neste dag. Du vil fortsatt være bare deg. “Sannheten om et objekt er dets merkenavn, og det skal også romme sannheten om subjektet.”  Jean Baudrillars.

Livet mitt kan være jo litt sånn en dag

Mens dere ser dette

Så er du femten, sekten, sytten, la meg bekrefte, ting ender som oftest bare opp med å eie deg om du er ung. Ikke et par sko, men hundre jo.  Så, alt med måte. Se på Marilyn Monroe, Grace Kelly, Michael Jackson, Marilyn Manson. Stil er så mye mer enn det materielle. Det er kvinnen og mannen som bærer de, og hvordan de lever livet sitt. Og det er klart, med 40 000 lesere daglig vil man tenke seg om en ekstra gang om hvilken signaler man sender. Så, dere får meg til å tenke meg om, og jeg peiler meg selv inn på en bedre vei, med lavere bankkortbruk og flittigere Fretexbesøk!:D

Michael Kors sier det også bra; Personal style is knowing yourself, your lifestyle, your body and finding clothes that become the frame. You become the star. Its knowing when to say yes or no.

De siste ukene har bare vært et sammensorium av drama ute i kantene.  Mennesker som bruker andres behov for å bli inkludert til å ekskludere. Mennesker som utgir seg for å være noe de ikke er. Mennesker som virker så awesome at du kanskje slipper de inn i døråpningen. De som fremhever seg selv på vegne av andre. De som prøver så hardt å venne oss mot hverandre. De snilleste som har spillt seg så langt inn at bare et par stykker igjen vet hvem de egentlig er. Alt ser så bra ut, til du kommer akkurat nærme nok. Det er så rart å vite at det finnes mennesker som ikke unner andre noe godt, og bruker mine venner for å nå til meg. Hvorfor gjør de ikke noe kult i stedet? Jeg tenker, er ikke livet er vanskelig nok fra før av, om man ikke må drive å sortere dårlige frø hele tiden?

Han sier -Du virker så trist når du klemmer meg sånn. Jeg innser at jeg er blitt som et redd lite barn, og det er på tide å ta et steg tilbake. Eller ti. Eller løpefart.