Never come down off your chariot to fight those who are throwing tomatoes. ~ Rev Run.
Jeg hadde aldri tenkt å leve av blogg og mote. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle ha 40 000 lesere daglig, starte butikk, bli journalist møte fine mennesker som James Goldstein og Karl Lagerfeld, eller oppleve ting som å havne på Harrods coveret. Men sånn ble det nå, og glad og takknemlig er jeg for alt. Det er ikke store greiene, det vet jeg, men å ha blogg fører med seg mye bra, og jeg ELSKER alle leserne mine! Dere er best, og det har dere bevist gang på gang! Jeg har valgt å ikke uttale meg om vondt før nå, siden å skrive om mote på nett, det er noe jeg faktisk velger selv.
Jeg prøver ellers leve som vanlig med min faste og fantastiske omgangskrets, men noen ganger får jeg dra fra byen og gjøre spennende ting som kan gi et inntrykk av suksess antar jeg. Noe jeg har lært noen mennesker vil gjøre mye for ta del i. Privat er jeg superkjedelig og vil bare gjøre min greie med mine venner, så lar vi alle andre gjøre sin greie. Men fine lille Bergen er nettopp det, lite!
Jeg vil ikke bli ropt etter i køer her og der, eller stalket hjem i tide og utide. Jeg vil ikke sitte i leiligheten å gjemme meg fordi noen har vært på døren min hele kvelden. Jeg vil ikke bli peilet ut som et mål på byen og bli kalt “prosjekt Ulrikke”, og jeg vil ikke at folk skal prøve dobbeltspille mine venner. Jeg tror virkelig ikke at jeg er noe, jeg bare gjør en jobb som alle andre. Jeg kan ikke be om unnskyldning for at jeg vil gå ut som de andre studentvennene mine, for at jeg går over torgallmeningen, eller at også jeg må gå på Kiwi for å handle maten min.
Det er klisje å si det, men etter 5 år som blogger må jeg bare få det ut. Jeg blir så sliten av den jævla janteloven og å få kommentarer gjennomsyret sjalusi og hat slengt etter meg når jeg gjør noe random som å kjøpe burger med en venn, er på vei til en fest, eller sitter ute på Feliz. Scenario fra gårsdagen: Vi står på McDonalds og en random kompisgjeng begynner rope ut “Ulrikke Lund er her, og hun tror hun er noe, så jævla dum!”. Hvordan takler man sånne ting? Jo, man går. Man går fra alle mulige steder. Hele tiden. Fordi man kan ikke si noe tilbake, å stå å krangle her og der faller ikke i min natur, det er jeg for sjenert til. Men, det er klart det stikker litt i hjertet. Jeg ønsker det beste for andre, og synes det er vanskelig å akseptere at fremmede ønsker se deg mislykkes, og tar deg på ALT.
Vi mennesker er flinke på ignorere det som står rett foran øynene våre. For hvor mye er det ikke vi lever med, som vi kanskje egentlig ikke vil se? Fra nå av kommer jeg til å være mer forsiktig, og holde meg til mine, men jeg synes det er kjedelig at det er nødvendig. Det er vanskelig å alltid måtte se nye mennesker med et kritisk blikk. Vennskap er noe av det helligste i verden, og det er noe som heter «don’t mess with someone else’s feelings, because you’re unsure of youre own.”
Let no man pull you low enough to hate him.~ Rev Run (quoting MLK).
Om jeg er blitt kjendis på grunn av alt dette er jeg i så fall en Ø-kjendis, så jeg synes synd på de som faktisk er KJENTE i Norge, som Tone Damli, Petter Northug og Lars Vaular. All kreds til de! Når de får pes for den minste ting i media, kan jeg ikke tenke meg hvordan det er når de prøver gå ut dørstokken. Jeg vet det er mange som nesten er redd for nye mennesker, ikke vil gå ut sminkeløs,, og aldri kan gå ut og ha det gøy etter klokken tolv. Man kan nesten bli litt paranoid. Nå er det sånn at jeg takker vennlig nei til alle tv-tilbud, og nesten håper at jeg ikke får flere lesere. Det siste jeg vil er å få enda mer hat, eller forlate skuta.
I NYC derimot kan du feste med Jay Z og John Mayer, og alle lar de være! Grunnen til at det er verdens kuleste by er at alle backer hverandre opp, tar deg inn i varmen og hjelper deg opp og frem! Det ironiske med det er at vi nordmenn, vi ELSKER jo NYC! Men her hjemme må alle dra forran gardina og gjemme seg. Norge er så… vanskelig for drømmere. Hva er det med Norge egentlig?! Jeg tror jeg snakker for mange kreative sjeler der ute, når jeg sier at følelsen av å ikke føle seg hjemme i sitt eget samfunn er stor. For min del går det bra, men det er bare litt kjipt i øyeblikket man står ute i verden og fremmede går til verbalt angrep. Nå skal jeg være litt naiv, men kan ikke alle bare la hverandre være a?
Pga. trusler måtte innlegget endres på, but you get the point. Karma is a bitch
