The same shitt always happens; travel sadness. It`s not so much the sad about not travel part, but coming home always leaves some empty space in your head for more thinking than normal. Our soul is such a sneaky bastard. One moment you`re happy and the next, it seems like you will never feel happiness jumping up and down inside you again. I know you know what I mean. It will always pass. In a week, maybe even a minute. Most of us have what feels like a lifetime of hiding things done and thoughts had behind us, sometimes it stops you from just getting on with the everyday stuff. I wonder if depressed days feel more normal and calming as you get older, or if it gets more like a constant state of mind, in a sad kinda way. I guess it all depends on the person.
Håret ditt var helt amazing på disse bildene!! Og selvsagt resten av deg
Jeg får også kortere eller lengre nedturer, ofte ved endringer som etter reise, eller når jeg har for mye tid for meg selv og mine tanker.
Vet jo det går over… men tungt når det står på. Men går over
wow!!! du er så vakker… minner meg om kate moss på disse bildene:)
dette er bare helt rått Ulrikke
Alltid vanskelig å “komme ned” igjen etter en har reist mye over lenger tid. Det blir liksom så kjedelig, ensformig og begrensende å plutselig skulle være på et kjent sted over lang tid, se folk du kjenner, og være i en by du kjenner. Du er utrolig heldig som får reise så mye som du gjør. Skulle ønske jeg hadde den muligheten!
Skjønner SÅ godt hva du mener! Jeg har hatt noen fantastiske reiser der jeg har møtt mennesker jeg har blitt utrolig glad i, og nedturen er alltid stor når jeg kommer hjem. Ikke fordi jeg ikke gleder meg til å se familien min – det gjør jeg selvfølgelig! – men fordi jeg vet at reisen er over, og at det er lenge til jeg ser mine nye (eller gamle) venner igjen.
Wow, this post just hit home right now!! Earlier today I came back from a wonderful trip to NYC and Texas. The last place which was my home last year, saying good bye to my American family once again was so hard. I’ve been crying all day, because I really don’t want to be here, I wish I could have stayed in the US forever.
Thank you, for making me feel that I’m not alone
ÅH GUD, jeg kan ikke engang beskrive hvor mye jeg gruer meg til å komme hjem etter nesten syv måneder på reise rundt jorden alene, med opplevelser fra himmel til helvete og opp igjen og så rett tilbake til…. ingenting. Stillhet, rastløshet, hvorbledetavlivet-het…. Det blir et mareritt! MEN det er iallfall godt å høre at jeg ikke er alene om å føle det sånn
Og hverdagen må jo starte en gang den også. Stay strong! Stilige bilder!
Åh gud jeg vet. Hat! …Men de positive bivirkningene av postreisedepresjonen, er at det blir grobunn for slike fete sorthvitt bilder og at vi gleder oss desto mer til neste reise. Kanskje det også virker som motivasjon for å stå på ekstra hardt for å få til neste tur raskt?
) Det gjør det hvertfall for meg. Utrolig hva man får til når det henger en feit gulerot litt der fremme!
Takk. True dat
Du er så vakker og inspirerende!
Jeg lurer bare på, hvorfor skriver du på engelsk om dagen? Har du fått mange internasjonale lesere?
Takk for at du våger å skrive innlegg som dette også, og ikke bare om alle klærne du kjøper og alle de fantastiske dagene du har. Vet jo at du ønsker å ha hovedfokus på mote og de mer overfladiske tingene her på bloggen, men jeg kjenner at det betyr mye med innlegg som dette nå og da også. Og det at du tør å skrive slike innlegg er det som skiller deg fra alle de andre motebloggerne. Du er helt unik, og er ikke redd for å vise det, og det er det som gjør at jeg digger deg. Du er og blir min favoritt.
Utrolig vakre bilder, forresten.
Dette beskriver så perfekt sånn jeg har det nå. Det er ikke lenge siden jeg hadde det kjempe bra og trodde ting ikke kunne bli bedre, og så plutselig er du der hvor du føler alt virker helt mørkt. Pleier alltid da å tenke tilbake på alle de gangene jeg har hatt det vondt og tror ting ikke vil bli bedre, og så huske at det ikke tok lang tid før ting føltes bra igjen. Tristhet er bare midlertidig, selvom varigheten varierer.
Love those pictures! Have you ever seen Francesca Woodman’s self-portrait pictures? Feels a lot like them!! Gives me an unsettling feeling…
Thanks! No, I will have to check that out..
LOVE this! Retro at its finest. Amazing! x