Noen ganger er det lett å miste seg selv. Du forandrer humør etter hvordan dagen din går. Du forandrer gjerne små deler av personligheten etter hvem du er med. Plutselig har det gått 3 år og du innser hvor annerledes du er blitt, tingene du sier, måten du fører deg på. Vi vokser. Men i et samfunn der alt handler om å være seg selv. Og være sentrert nok. Å feste hele kroppen så langt ned på jorden du kommer. Problemet er bare, jeg liker ikke å være festet. Og jeg er sjeldent balansert. Jeg vil helst drømme. Jeg vil sitte for meg selv og tenke, for i neste sekund og være en av alle, jeg vil le så jeg gråter, jeg kan gjerne ligge i fosterstilling fordi jeg føler min verden skal gå under, for neste dag og føle meg som den heldigste jenten på jord. Jeg er ung, jeg er forvirret, jeg er for mye glamour og drømmer, jeg har for mange bilder i hodet, for mye soundtrack og inspirasjoner, jeg tar opp for mye plass, jeg vil for mye, og er overalt. Og jeg nekter å unnskylde meg.
Noen løper fra problemene sine, jeg vil alltid reise fra de en liten helg her og der. I move to keep things whole sier diktet. Det føles som det ble skrevet til meg. Og når jeg kommer til kort med norske holdninger ser jeg som oftest til New York.
Vi blir annerledes der, om ikke eventyrere blir vi i alle fall bedre på å være impulsiv og spennende! Vi får leve i høye heler, møter nye mennesker daglig, går timesvis i parken, vi ruller i trappene på Saks, vi spiser nye steder hver dag og avslutter dagene på The Standard eller i en vinduskant mot en bakgård. Det er alltid stor sannsynlighet for at hva som helst kan skje dagen du våkner. Vi jobber hardere, vi snakker litt høyere, ler mer. Det føles som byen alle kommer for å være i fred i, men samtidig være i fred sammen, og vi er plutselig hakket mer lykkelige. Her er det millioner backere.
Ja plutselig så blir jeg litt mer sånn..

Alle snakker om å være seg selv, men de færreste av oss vet egentlig hvem vi er, hvorfor ikke være ærlig om det. Jeg føler på meg at jeg kommer til å bli litt New Yorker en dag og reiser forhåpentligvis ned med Kathrine igjen før sommeren to figure stuff out. Når jeg ikke helt vet hvor jeg hører hjemme så må jeg i alle fall finne ut av det. Gleder meg! (Selv om jeg selvfølgelig er glad i lille store Norge og)! Jeg vil bare ikke miste meg selv i hverdagen her. Jeg vil være ung og leve masse, på godt og vondt. Selv om jeg er veldig flink til akkurat det hjemme og da…
